Min historie starter på veien til Kee-ri-rath-nik-hom

- Hvordan startet det hele?
- Hva skjedde under det Big Bang i mitt eget hode?
- Hva fikk verden til å rase sammen?
- Hvordan døde jeg?

Året var 1988 og jeg satt på toppen av verden. Bak meg hadde jeg 15 år som fremgangsrik kursinstruktør og rådgiver.

Noen aviser påstod at jeg var ledende i landet på motivasjon. Noen hevdet at jeg var blitt millionær på å selge drømmer. Min historie figurerte ofte i den ene avisen etter den andre.

Jeg var en Super Star. . .

En dag da jeg kom hjem hadde min kone pakket og flyttet for aldri å returnere. Plutselig var jeg alene pappa. Et nytt og ukjent ansvar dalte ned og dekket hele meg. Alene pappa!

Jeg jobbet videre med min lille datter i barnevogna. Victoria ble min læremester. Hun lærte meg å ta ansvar. Hun fikk meg til å begynne å stille spørsmål ved min egen verden.

Hun forandret retningen på min historie gjennom livet.

Jeg begynte å filosofere. Jeg grublet og grublet. Jeg undret hva som var meningen med livet? Jeg undret hva som skulle bli mitt neste mål? Et større hus? Et annet land? En flottere bil?

Jeg så tilbake på mitt liv. Med utgangspunkt i dette prøvde jeg å se fremover.

Jeg så bare materialisme. Var det alt livet handlet om? Det måtte være noe mer. Jeg sank dypere og dypere. Til slutt traff jeg bunnen.

Der innså jeg at alt jeg hadde gjort, hadde jeg gjort for en eneste grunn. Å komme til den innsikten at jeg vandret feil vei. Men jeg så ingen ny vei.

Dermed falt min verden i grus. Min historie døde.

Frustrert pakket jeg kofferten og fløy til Asia. Det var et av de stedene jeg aldri hadde vært. Mitt håp var at Østens mystikk ville gi meg svaret.

Jeg hadde ingen tro lengre på psykologi, kurser og personlig utvikling i den vestlige verden. Jeg hadde deltatt og undervist i alt som kunne undervises i.

Ifølge meg fungerte ingen av disse tingene. Men et sted måtte det finnes svar.

Jeg løp fra tempel til tempel i Asia. Jeg lette blant bygninger, røkelse og asiatisk kultur. Jeg fant ikke noe.

Fortvilet returnerte jeg til Europa.

Jeg gir meg ikke, tenkte jeg.

Igjen fløy jeg til Asia. Nå fra land til land. En måned senere returnerte jeg igjen til Norge. Nå fullt bestemt på å selge alt, hente Victoria for å dra til Asia på videre jakt etter Østens mystikk.

Jeg solgte leiligheten, huset, bilene – rubbet. Så dro vi.

Jeg og 4 år gamle Victoria. Indonesia, Singapore, Filippinene og India. Til slutt havnet vi på toget på vei nordover gjennom Malaysia.

Trøtte av et varmt tog som sneglet seg frem bestemte vi oss for å hoppe av i Alor Setar, en by i Nord Malaysia.

Vi skulle bli noen dager for å hvile oss på et hotell med air-condition.

Hva vi ikke visste, var at ødet hadde en helt annen plan for oss. . .

Dagen etter reiste vi ut til den lille byen Kuala Kedah ved kysten, en 30 minutters busstur. Der traff vi Bangla, en god og rund muslim som fraktet mennesker over en kjempe stor flod i sin lille gamle båt.

Bangla tok oss over floden og inn i et område som het Kampong Seberang Kota.

Der tilbød han oss begeistret å leie et hus for noen uker. Victoria og jeg takket ja og neste dag flyttet vi inn. Huset var pent og rent innvendig. Det var fullt møblert.

Noen dager senere gikk vi rundt på stedet og fikk et sjokk.

Vi bodde i slummen. Søppel fløt over alt og det krydde av rotter. Men vi forelsket oss i stedet, menneskene som bodde der og Bangla. Han ble en kjær venn og en del av min historie.

Snart var jeg i full gang med å rydde området. En brygge ble bygget, en lekepark for barna, et klubbhus for ungdommene og en liten kafé.

Slummen ble min akklimatiseringsperiode fra min bakgrunn i Europa. En prosess hadde startet, som skulle komme til å vare i to år.

Vi var i moskeer og i hindu templer. Vi slukte alt.

Vi var beste venner med Imamer og tempeldanserinner. Vi lærte oss forberedelsene for å gå på glødende kull. Det var en spennende eventyr verden. Et nytt kapittel i min historie hadde startet.

Vi lærte oss å be. Vi lærte oss å meditere. Mye mer skulle vente langs vår vei. Til og med døden, ventet på meg.

En dag angrep Saddam Hussein Kuwait, og verden forandret seg.

Det ble utrygt å bo i Malaysia for to hvite. Malaysia er et muslimsk land. Utenfor slummen var det ikke lengre noe hyggelig å ferdes.

Da noen venner inviterte oss til å få bo i et hus i Sadao, en by i Syd Thailand, flyttet vi dit.

Under de to årene vi bodde i Malaysia mediterte jeg ikke hver dag, men allikevel ofte. Nå kom jeg til et buddhist land og mitt fokus på meditasjon økte.

Samtidig begynte Victoria på skolen. Dette gjorde at jeg hadde hele dagen til min disposisjon for mine øvelser.

Ting hadde begynt å skje med meg, noe som tidligere ikke var en del av min historie. Noe nytt. . .

Jeg opplevde noen kortere øyeblikk med total stillhet. Jeg ble roligere og fikk større balanse under denne perioden.

Jeg opplevde også muslimer som gikk i transe som et resultat av intensiv bønn. Det som skjedde med de fascinerte meg. Det så ut som om de var i en annen verden.

Victoria hadde en ti år gammel hindu venninne som var tempel - danserinne. Lignende ting skjedde med henne når hun danset under perioder på opp til to timer.

Det var noe der, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det. Jeg hadde for langt igjen å gå i min egen utvikling.

Slik i ettertid er det rart å se hvordan alt har en mening. Livet er som et puslespill styrt av det høyere.

Kanskje ble min historie skapt av noe bortenfor min mentale kapasitet. Noe jeg ennå ikke viste hva var.

Trinn for trinn styres vi hit og dit og nye biter faller på plass. Det høyere er først og fremst min egen sjel, det jeget som ikke kan dø.

I Sadao fikk jeg kontakt med en eldre amerikansk dame. Tuita og jeg ble gode venner. Hun drev med noe hun kalte kanalisering.

Vennskapet har vart til i dag og vil vare livet ut. Kanalisering betydde at hun gikk i transe og personligheter i det høyere som tilhørte det hvite broderskapet, også kjent som Ashtar Kommandoen snakket gjennom henne.

Det hevdes at når eleven er klar kommer Mesteren. For meg ble Tuita en Mester og det viktigste mennesket under denne delen av min historie.

Hun gav meg materiale og kunnskaper som jeg kunne bruke i min egen transformering mot det høyere. Tingene jeg fikk fascinerte meg. Jeg valgte å bli helt avhengig av alt det vakre hun gav meg.

Jeg kastet meg over studiene med ild og sjel. Samtidig mediterte jeg som aldri før.

Jeg satt på en stol og jeg satt på gulvet. Jeg arbeidet, gikk og mediterte. Når det var fullmåne satt jeg i parken nede ved elven.

Alltid med ryggen 100 % rett. Jeg trente på dette til jeg mestret å ha ryggen rett hele tiden. Energi flyter da fritt opp og ned ryggraden.

Mennesker med bøyd rygg motsetter seg forandring.

Under min tid i Sadao hadde jeg en kjæreste og en kveld elsket vi. Etterpå trodde jeg at jeg skulle bli gal.

Det føltes som om hodet mitt skulle eksplodere. Jeg hadde smerter jeg aldri tidligere hadde opplevd. Jeg gikk rundt i huset hele natten med hodet hvilende i mine hender. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Det føltes som om jeg hadde hatt utløsning uten at det kom noe sæd.

Jeg forteller dette for å advare deg som en dag vil oppleve det samme som meg.

Dagen etter kom jeg over boken Kundalini (av Gobi Krishna.) Du må bare lese den boken. Søk etter Gobi Krishna på Google. I boken stod forklaringen på det som skjedde meg. Kanskje reddet den livet mitt. Boken betydde mye for skapelsen av min historie.

Så kan man undres over at jeg fant den akkurat der og da.

På grunn av min intense meditasjon løftet jeg sinnet mot det høyere. Når dette skjer forbrenner du sæden din. Å elske under disse omstendighetene er farlig. Det frarådes på det sterkeste.

Vent til kroppen også har løftet seg til en høyere nivå. Du må vente til den har kommet opp på det nivået hjernen er pga. intensiv meditasjon.

Hjernen blir alltid løftet først.

Dette var det første store lyn nedslaget. Jeg begynte nå å gjøre eksperimenter av mange merkelige slag.

Jeg lå på ryggen og fokuserte på skyene og ba de dematerialisere seg. Hvilket de gjorde. Dette kan alle gjøre.

Prøv selv.

Jeg prøvde å se planters aura. Jeg prøvde å se lyset i planten i stedet for det grønne. Jeg strevde med å bli mer følsom i mine hender.

Jeg hadde hørt at sinnssyke menneskers øyne lignet på øynene til mennesker som hadde oppnådd selvrealisering.

Jeg lette etter slike øyne hos alle munker jeg så. Uten hell, men plutselig en dag gikk jeg for å drikke kaffe på min favoritt kafé i Sadao.

Det satt to munker der, den ene med ryggen til, og den andre kunne jeg se ansiktet til. De fanget min oppmerksomhet.

Munkene var utrolig møkkete. Det så ut som om de hadde sovet på gata i uker.

Munkers klær er vanligvis rene. Videre bar de på to lange bambuskjepper med noen vimpler i.

Da jeg kjente kafé eieren spurte jeg hvem de to munkene var. Han fortalte at de var pilegrimer.

De hadde vandret i 3 år og kom fra Tibet. Det var nok til å gjøre meg så nysgjerrig at jeg studerte de inngående.

Plutselig snudde han seg som satt med ryggen til. Øynene hans så helt ville ut. Han så steika gal ut.

Han hadde tatoveringer i ansikt, på hendene og oppover armene. Jeg har aldri sett noe så vilt – og samtidig så vakkert. Jeg ble lammet, totalt lammet.

Etter noen få sekunder snudde han igjen ryggen til meg.

Jeg fikk en sinnsyk tanke. Tanken sa han kjente meg og min historie. Det var som om han fnyste og sa:

"Lille gutt - du har langt igjen".

Jeg stirret i minst 30 minutter.

Om de gikk først eller om det var meg, husker jeg ikke den dag i dag. Jeg føler derimot i dypet av mitt hjertes hjerte at han var det vakreste menneske jeg noen gang har sett.

Jeg skulle gjerne ha møtt ham igjen. . .

Ikke spør meg hvordan jeg kan si noe slikt. Det er slik jeg føler det. Jeg fikk se det jeg ønsket å se, øynene til en sinnssyk mann som ikke var sinnssyk.

Når jeg en sjelden gang returnerer hit og leser dette blir jeg veldig sentimental når jeg tenker på disse to munkene. Tårene står i øynene mine og jeg undrer den dag i dag...

Hvem var han?

Jeg og Victoria ble i Sadao i et år, til hun var ferdig med første klasse. En dag bestemte vi oss for å dra nordover.

På kartet så vi et lite sted langt oppe i fjellene på grensen til Burma, som het Kee-ri-rath-nik-hom.

Min historie begynte å ta merkelige retninger.

Dit gikk en toglinje – et sidespor til jernbanen mellom syd Thailand og Bangkok opp til Kee-ri-rath-nik-hom.

Når skoleåret var ferdig viste jeg Victoria kartet og sa:

Skal vi ta en tur opp i fjellene? Kanskje det ikke er så varmt der som her?

Ja, svarte hun begeistret.

Vi pakket og dro. Først til Surath Thani, et større sted, halvveis til Bangkok. Der skulle vi bytte tog.

Vi hadde nå vært på reise i Asia i tre år. Kanskje virket reisen planløs, men min egen utvikling var ikke det.

Betraktet med våre øyne gikk det ikke fort. Vi mennesker er så utålmodige. Men alt som skjedde, skjedde i den takten det skulle skje.

Så fokuserer jeg på min historie, min egen utvikling.

Ikke glem den lille vakre damen som reiste sammen med meg. Victoria var et vitne. Og det hun lærte, den utviklingen hun gjennomgikk var minst like stor som min.

Selv så jeg ikke det der og da.

Hennes utvikling skulle komme til å slå ut i full blomst 16 år senere. På veien skulle jeg få oppleve noen mirakler hvor hun spilte hovedrollen. . .

Siden du har lest her er utdrag fra kapittel 1 i E-boken Veien til Keerirathnikhom som omhandler min historie.

Ønsker du å gå til neste side og lese resten av kapittelet om min historie? Klikk her - Min historie fortsetter. . .

Returner fra Min historie og hjem til The United World Team