The Secret Garden in Keerirathnikhom

Vi stod på tog stasjonen i Phun Phin, en forstad til storbyen Surath Thani.

Jeg så på mannen i billetluken, pekte på meg og min datter og sa:

Jeg skal ha to billetter til Kee-ri-rath-nik-hom. Han så på meg med vantro øyne og sa:

- Hvor skal dere?
- Kee-ri-rath-nik-hom, svarte jeg.
- Nei, dere skal til Phuket, sa han.
- Vi skal til Keerirathnikhom, gjentok jeg.
- Nei. Det går ikke noe tog dit, sa han og så intenst på meg.

Jeg dro frem kartet, pekte og sa:

- Her går det jo en tåg linje til Keerirathnikhom.
- Ikke nå lengre og dere skal til Phuket, insisterte han.

Jeg følte at han løy. Og dette maset om Phuket. Hva pokker skulle vi på et turiststed å gjøre.

Det var den siste plassen vi ville dra til. Vi fulgte ikke strømmen. Vi gikk vår egen vei. Hvorfor ville han ikke selge en tog billett til oss? Jeg gav meg ikke og sa:

- Hvordan kommer da folk seg til og fra Keerirathnikhom?
- Med buss, svarte han kort.
- Vel, hvor går den bussen fra, spurte jeg?. Han strakk ut hånden og spriket med alle fem fingrene i alle retninger:

- Derfra sa han. Vi gav opp og gikk.

Kanskje var det slik, at når vi fikk et nei til å kjøpe billetter blev vi enda mer motiverte til å dra til Kee-ri-rath-nik-hom.

Ble dette styrt fra det høyere?

Var det nødvendig å gjøre vårt ønske om å dra til Keerirathnikhom så sterkt, at vi ville kjempe oss igjennom den motstand som lå foran oss og som prøvde å hindre oss fra å dra opp til denne fjell byen?

Kanskje. . . Utenfor stasjonen spurte vi noen etter buss stasjonen.

Bussen til Keerirathnikhom

Fremme på buss stasjonen spurte vi hvilken bussen som gikk til Keerirathnikhom.

Alle pekte på en lastebil med tak over lasteplanen og noen trebenker. Jeg og Victoria gikk frem til stigen som var bygget på baksiden av lasteplanen, klatret opp og satte oss på en av benkene.

Folk strømmet til. Noen skulle til Keerirathnikhom, mens andre undret hva pokker Victoria og jeg gjorde der?

Det var første gang i historien at to utledninger satt på bussen til Keerirathnikhom, så noe måtte være galt her. .

De kom for å studere oss. Rundt meg og Victoria satt et trettitall mennesker tett pakket sammen. På gaten rundt lastebilen stod like mange og så på. Diskusjonene gikk høyt.

Når en dame i midten av tyve årene snudde seg mot oss ble det helt stille. Hun så på meg og sa på gebrokken engelsk:

- Hvor skal dere?
- Til Keerirathnikhom, svarte jeg og smilte. Hun snudde seg til de andre og oversatte hva vi hadde svart.

Diskusjonen som utbrøt lignet mest totalt kaos. Når det roet seg etter 10 - 15 minutter snudde hun seg igjen til oss og spurte:

- Kjenner dere noen i Keerirathnikhom?
- Nei, vi skal bare dit på tur, svarte jeg. Hun oversatte og igjen startet diskusjonene. Så ble det igjen stille og hun snudde seg mot oss. Alle stirret på meg, Victoria og ventet spent:

- Hvordan skal dere komme ned igjen fra fjellene?
- Med bussen, svarte jeg.
- Det går ingen buss før enn i morgen, sa hun og så på oss.- Vel, da får vi overnatte. Det kanskje fins et hotell eller et pensjonat hvor vi kan sove, sa jeg? Hun snudde seg til de andre og oversatte. Alle lo så tårene rant. Hotell i Keerirathnikhom...

Igjen fortsatte diskusjonene. Så var det vår tur. Hun så på oss og sa:

- Det finnes ikke noe overnattingssted i Keerirathnikhom. Hvordan skal dere da komme ned igjen fra fjellene?
- Kanskje vi kan ta en drosje, svarte jeg. Nå forstod jeg også hvorfor alle lo. De syntes det var morsomt at vi trodde det var et hotell oppe i fjellene.

- Nei, det går ikke fordi drosjen kjører ikke så langt. Hun stirret på oss og ventet spent. Drosjen kjører ikke så langt? Den forstod jeg ikke.

Senere oppdaget jeg at drosjen i fjellene var en moped. Ikke å undre på at den ikke kjørte så langt. På dette punktet begynte jeg å miste motet. Keerirathnikhom syntes å være et sted vi neppe ville få oppleve.

Jeg var nære å gi opp. Jeg så på Victoria og sa:

- Hva skal vi gjøre? Skal vi hoppe av og finne oss et hotell? Victoria så på meg og sa:

- Pappa, la oss løse problemene når de kommer. For et vakkert svar. Det gav meg styrke til å fortsette. Hadde vi hoppet av bussen der og da, tror jeg aldri at vi ville ha kommet til fjellene.

Dette var virkelig et krise øyeblikk.

Kanskje hadde hendelsene på stasjonen gjort oss tøffere, selv om ingen av oss var av den typen som ga opp lett. Det skulle mer til, og med lille Victoria i ryggen...

Jeg så på Thai damen og sa:

- Bussen må vel være forsinket på grunn av oss?
- Ja, to timer, svarte hun. Hjelp, tenkte jeg. Jeg så på henne og sa:

- Tusen takk for at dere uroer dere for oss, men be de kjøre. Vi klarer oss og når vi kommer til Keerirathnikhom løser jeg og min datter dette selv, sa jeg og smilte.

Hun oversatte. Det ble stille. Så startet sjåføren og det bar av gårde. Sjåføren så sint ut. Ingen sa et ord på de neste ti minuttene. Jeg trodde stillheten oppstod på grunn av oss. Tiden skulle lære meg at det alltid var stille på bussen de første 10 - 15 minuttene.

Senere oppdaget vi også at ti til femten mennesker ble drept i fjellene hvert år. Ikke rart at alle var redde for at vi insisterte på å dra til Keerirathnikhom. Vi kunne bli drept . .

Vi forlot motorveien og kom inn på en mindre asfaltert vei. Det gikk oppover hele tiden. Nå begynte alle å prate igjen, men denne gangen med lav stemme. Det var som om den imponerende naturen la en ro over oss alle.

Veien ble brattere og snart forsvant asfalten, den ble hullete og dumpete. Allikevel var reisen en opplevelse.

Den skulle komme til å totalt forandre meg og mitt liv. Selvfølgelig visste jeg ikke dette der og da. Men noe var der - følelsene mine var ydmyke innfor fjellene, innfor det ukjente vi var på vei mot. . .

Det gikk en time. Hun som hadde oversatt så bedrøvet ut. Kanskje mistolket jeg hennes ansiktsuttrykk, men jeg sa:

- Ikke uroe deg for oss. Vi finner nok en måte å ta oss ned igjen på. Hun så på oss, smilte og sa:

- Det har blitt bestemt at dere skal sove hos bussjåføren i natt. Jeg ble paff og følte meg hedret. Victoria smilte og sa:

- Der ser du pappa. Alt løser seg. Bussen klatret videre. To timer senere var vi oppe.

Nå bar det rundt hit og dit for å sette av folk. Mens vi holdt på med dette så vi toget. Det fløytet til oss på vei ned fra fjellene.

De fleste husene lignet på noe rukkel. Det var hull i takene og så ikke akkurat beboelige ut. Jeg skulle komme til å elske alt dette en dag fra dypet av min sjel.

Tilslutt var det bare meg, Victoria, damen som oversatte og bussjåføren igjen. Damen bodde nabo med sjåføren.

Nå bar det i 10 km inn på en voldsomt hullete smal jungel vei. Huset til sjåføren var stort - han måtte være en av de rikere i jungelen.

Vi var i Keerirathnikhom.

Dette var beundringsverdig. Fantastisk! Vi ankom fjellene som de to første hvite i historien.

Folk kom bort og tok på oss. Det var ikke bare nok å se. Vi ble mottatt som berømtheter. Som om vi hadde vært hjemmefra i mange år og nå endelig returnerte hjem.

Damen som hadde oversatt forsvant inn i jungelen hjemover. Det begynte å bli mørkt. Vi hadde en kjempe kveld hos sjåføren.

Victoria ble midtpunktet hos alle jentene.

Jeg havnet blant alle guttene som dro frem en liten flaske med Thai Whisky som ble delt. Selv om jeg aldri drikker tok jeg et par slurker denne kvelden.

Mens vi satt der registrerte jeg plutselig at noen av de hadde våpen innenfor beltet. Noen hadde en Lüger og en hadde en Colt. Hjelp, tenkte jeg. Her er det best å oppføre seg pent.

Til slutt sovnet vi, mens jungelen våknet til liv på utsiden. Det var full musikk av alle tenkbare lyder.

Neste morgen kom Cate, damen som oversatte på bussen. Med seg hadde hun sin mor som het Fatim. De ville at jeg og Victoria skulle bli med de hjem og spise frokost.

Vi vandret dypere inn i jungelen på en smal og krokete sti.

På veien passerte vi et ubebodd hus. Jungelen hadde vokst helt inntil veggene. Huset hadde stått tomt lenge, men det så fint ut ellers.

Jeg pekte på huset og sa til Cate:

- Hvem er det som eier huset?- Det er min familie som eier det. Vil du leie det, svarte hun?

En måned senere flyttet jeg og Victoria inn.

Da hadde vi hentet alle sakene våre i Sadao i syd Thailand og fjellbøndene hadde ryddet og rengjort huset. Husleien forhandlet vi frem til to hundrede kroner pr år.

Victoria skulle nå starte i andre klasse i Keerirathnikhom og jeg kunne fortsette med min indre reise. Men først måtte vi bygge oss en ute dass.

Skulle du ville ha boken sender du meg bare en Email. Har du ikke min adresse pr. i dag bruker du Kontakt oss formularet.
Tilslutt ble huset riktig fint. Ser du nøye etter under trappa opp til huset kan du skimte en hund. Det er Rex.

En kveld jeg satt på terrassen og mediterte hjemme i Keerirathnikhom, tenkte jeg på Victorias en kilometer lange skolevei gjennom jungelen. En smal sti med høyt gress på begge sider. I det gresset gjemte seg en masse dødelige slanger.

Det hadde vært fint å ha en hund som kunne følge henne til skolen, tenkte jeg. Neste morgen kom Rex. Victoria gav ham navnet. Og hver morgen fulgte han henne til skolen. Han sprang føre og bjeffet slik at alle ble advart at hun kom. Rex var et mirakel.

I 7 år skulle vi bli i disse fjellene. Hva vi opplevde her kan du ikke forestille deg. Men vær tålmodig. Jeg skal fortelle mye. Kanskje du ikke vil tro alt. . .

Iblant kan Victoria se på meg og si:

- Pappa, vet du når den lykkeligste perioden i mitt liv var?
- Nei, bruker jeg å svare.
- Det var årene vi bodde i Keerirathnikhom.

Kanskje flytter vi begge tilbake for godt en dag. . .

De siste årene i jungelen trodde jeg ikke lengre at jeg noen gang skulle returnere til Norge. Minnet av Norge bleknet.

I dag lengter jeg ofte tilbake. . .

Det jeg har å fortelle kan revolusjonere ditt liv. Er du klar?

Jeg fant et tempel i jungelen i Keerirathnikhom. Wat Khao. Et nydelig sted som lå på en klippe i fjellsiden. Og ikke bare det, munkene gav meg hele bygningen. Først spurte jeg om jeg fikk lov til å sitte der å meditere. Det fikk jeg.

De smyg tittet og sjekket om jeg gjorde tingene på den riktige måten. Når de var overbevisst at jeg satt som en Buddha, kom overraskelsen. De erklærte at bygningen var min.

Jeg trodde de fleipet. Et eget tempel i Keerirathnikhom. Men akk nei, de fleipet ikke!

Hver dag mens Victoria gikk på skolen gikk jeg dit. I over syv år satt jeg der og mediterte. Jeg mediterte med øynene åpne, sittende på gulvet og stirret inn i en hvit vegg. Jeg valgte en hvit vegg fordi ingenting skulle forstyrre synsfeltet mitt. Det var ingenting å se, bare hvitt.

Og hvorfor gjorde jeg det med åpne øyne? Et bra spørsmål. Det var bare en idé jeg fikk fordi alle Buddha statuer jeg så hadde åpne øyne. Vel, tenkte jeg:

Om Buddha har øynene åpne så skal jeg også ha det.

Brukte jeg noe mantra? Nei! Jeg tror ikke på mantra. Jeg liker ikke mantra. Jeg har aldri gjort det. Keep it simple stupid:

Ingen ting på utsiden.
Ingen ting på innsiden.
Ingenting i mellom.

Det var mitt mål. Det slet jeg med lenge. Jeg var nære på å gi opp, men plutselig en dag. . .

Hver dag i 7 år. Kan du forestille deg alt som måtte ha skjedd med meg? Hvem kommer til å tro på alt dette?

Jeg oppdaget at å holde fokus på en tanke særlig lenge var nære på umulig. Klarer du å fokusere på en tanke i mer enn 30 sekunder er du den første jeg har møtt. Her skal du få en test av meg - nybegynneren:

Pust sakte ut. Mens du gjør dette fokuser på tallet en hele veien ut. Ingen andre tanker skal komme inn.

På innpusten fokuserer du på tallet to hele veien inn. På neste ut pust fokuserer du på tallet tre. På innpusten fokuserer du på tallet fire.

Fortsett slik til du kommer til tallet ti.

Da starter du igjen på en. Gjør denne øvelsen gjennom å telle til ti, tre ganger etter hverandre. Gjør den to ganger daglig til du behersker den.

Skulle hjernen din si:

Husk å sitte med rett rygg, er dette å tenke. Skulle hjernen si at det klør på den venstre skulderen er dette også å tenke.

Du skal kun fokusere på tallene hele veien igjennom. Dette er nybegynner stadiet.

Klarer du ikke dette bør du fortsette med øvelsen til du klarer den.

I dag er du ubevisst hvem du er. Du er i kaos. Hjernen din er som en motorvei, som Piccadilly Circus i London. Tanker løper hit og dit.

Du kommer til meg og sier du ikke klarer å stoppe på ti. Du fortsetter både til tretten og fjorten før du oppdager at du skulle ha stoppet på ti og begynt på en igjen.

Eller du forteller meg at du ikke klarer å la være å tenke på andre ting. Trening, trening, trening.

Etter noen dager tar du neste skritt.

Du teller bare utpusten. Fokuser på tallet en på hele ut pusten, på tallet to på neste ut pust osv.

På inn pusten skal det være totalt stillhet. Ingen tanker i det hele tatt. Her skal du også stoppe på ti og begynne på en igjen. Arbeid med dette til du klarer det.

Å ha stillhet på innpusten er ikke vanskelig. Det er på utpusten problemene alltid starter.

Når hjernen begynner å tenke, gjør den alltid det på utpusten.

Du forstår, før noe som helst kan opprettes i livet ditt må Balanse opprettes. Balanse! Dette må komme først. Balanse er din grunnmur. Meditasjon vil hjelpe deg å bygge balanse.

Lær deg å puste med magen. Ikke gjennom å senke og høye skuldrene.

Når du puster inn skal magen vokse utover. Når du puster ut skal magen synke innover. Se på små barn - de puster riktig.

Når du puster gjennom å heve og senke skuldrene bruker du bare en tredjedel av lungekapasiteten. Kroppen din får for lite oksygen. Adrenalinnivået i hjernen stiger og du blir stresset.

Pusten påvirker hjernen, som igjen påvirker kroppen. Pust rolig. Da senker du adrenalinnivået i hjernen og du blir roligere, finner balansen.

Tren på å puste sakte. Tell til fem på utpusten og til fem på innpusten.

Når du klarer dette øker du tellingen. Ikke gi deg før du klarer å telle sakte fra en til tyve på utpusten og det samme på innpusten. Ta den tiden du trenger.

Arbeid med:

Hva er Mu? Dette heter et kinesisk Koan.

Et Koan er et spørsmål du gir hjernen som den ikke klarer å besvare.

Det blir stille fordi hjernen finner ikke noe svar. På en måte lurer du hjernen. Skulle den gi deg et svar, husk:

Uansett hvilket svar hjernen gir, er det feil svar. Fortsett!

Andre ganger strever du med denne:

Ingen ting på innsiden.
Ingen ting på utsiden.
Ingen ting imellom?

Meditasjon betyr å være i flyt med din kilde. Må du sitte i en spesiell stilling for å klare dette? Du kan gå, ligge, stå, sitte og om du vil, elske. Ryggen må være rett. Det er alt.

Men nå tilbake til meg. Jeg har mye å fortelle deg...

Dette er slutten på mitt utdrag fra kapittel 1 i min bok Veien til Keerirathnikhom.

Hele boken er på 200 sider. Jeg håper jeg får råd til å trykke den en dag slik at du får lest den også.

Mine nyhetsbrev og alt det jeg skriver på disse sidene er også ofte utdrag fra min bok.

Som medlem av The United World Team får du nyhetsbrevet gratis. Klikk på linken INFO om du ikke er dette ennå.

Jeg liker deg.

Michael

Det var vel 2005 jeg skrev dette. Nå nærmer vi oss slutten av 2009. Victoria har fått seg en flott kjæreste - Dorian og de har flyttet til New York.

Returner fra Keerirathnikhom og tilbake til Min historie