The Art of Unity
5 - 2008 vol. 101

Hvor tror du kjærlighet kommer fra? Hva tror du den er?

Dine kunnskaper om kjærlighet, bygger de på hva du tror eller har du erfart?

Jeg kan høre du svarer erfart. Har du?

I den ytre eller indre verden? Hm. . . . . . .

Den første krukka er hjernen. Den inneholder bare tro. Tanker gitt deg av alle de andre.

Alle disse tankene skal en dag dø. Noen er allerede døde. De du er ferdig med.

De som er igjen er de du har valgt å beholde fordi du ikke er ferdig med dem.

Den andre krukka er din fysiske kropp.

Disse to har kommet fra jord og skal gå tilbake til jord. Du vokste jo opp gjennom maten du spiste. . .

Den tredje krukka kan ikke dø. Det er sjelen din – ditt sanne jeg.

Sjelen er mennesket, ikke den fysiske kroppen med hjernen. Den fysiske kroppen og hjernen er verktøy til menneskets disposisjon. Det er alt.

Sjelen er Mor/Far prinsippets ytterste manifestering i vår verden. Ser du – ditt energifelt går helt tilbake til kilden.

Kanalen kan være åpen 24 timer i døgnet om du tillater dette.

Så, hvor tror du kjærlighet kommer fra?

Svarte du fra ”sjelen?” Vel, er ikke sjelen og din kilde samme sak da?

Så kjærlighet er i kilden, av kilden?

Du kan løpe hit og dit på jakt etter den. Du kan gifte deg om og om igjen på jakt etter kjærligheten.

Dessverre leter du på feil sted. Kjærlighet kan ikke fås.

Kjærlighet er Mor/Far prinsippet. Når du føler din høyeste følelse i øyeblikket har du aktualisert sjelen – kanalen til Mor/Far Gud er åpen inne i deg.

Kjærlighet kan ikke gis. Kjærlighet er ikke en menneske skapt ting.

Kjærligheten bare ER. For å finne den må du gå inn i deg selv og åpne kanalen tilbake til Mor/Far prinsippet.

Dine tanker blokkerer inngangen. Du har mange vakre ord.

Du snakker om betingelseløs kjærlighet. Du kaller den ubetinget. I neste omgang har du krav og din kjærlighet har betingelser. En pendel svinger hit og dit. Fra en ytterlighet til en annen. Fra:

Varm til kald.
Høy til lav.
Snill til slem.
Hat til kjærlighet (mentalt).
Betingelse til ubetinget.

Du har bare byttet side. Du har byttet ut et ord mot et annet. Du løper bare hit og dit.

Og i dine øyne ser jeg bare maskingevær. . .

Om pendelen stopper, om tankene dør, hva skjer da der i midten?

Av en eller annen grunn tror du ikke på dette, fordi hadde du trodd ville du allerede løpt denne veien for å finne kjærligheten.

Av en eller annen grunn løper du hele tiden i feil retning.

”Gud er kjærlighet. Gud er i kjærlighet”.

For noen misbrukte, forvrengte idiotiske ord. Hvilken Gud? Braman, hinduenes gud? Jahve, Israels Gud?

Det er disse gudene som gjør at du løper feil vei, fordi når du vokste opp var mor og far dine guder.

Og de var sjelden kjærlighet. Og om de ikke var hvordan kan da din Gud være?

Du klarer ikke å tro på dette, fordi du ikke har erfart. Videre er din Gud ikke særlig kjærlighetsfull. Han straffer, manipulerer og dømmer deg.

Du må sette fokus mot det høyeste, reneste Mor/Far prinsippet.

Jeg er enig med deg. Dette er ikke lett.

Kjærlighet bare ER. Og siden den bare er, kan du bare være kjærlighet.

La meg dele en historie med deg:

”Plutselig og uten forvarsel stod Nils og Marit mellom palmetrærne i Asia. De stod der med hver sin ryggsekk og kledd i lette sommerklær.

Vi startet å le alle tre. De lo nok i glede for at de hadde klart å overraske meg så totalt. Jeg lo mer i sjokk og vantro.

Bak dem kom en thailender gående og lengre bort så jeg en «Tok Tok». En liten lastebil Taxi på tre hjul.

Jeg hadde allerede bodd i fjellene, dypt inne i jungelen på grensen til Burma i flere år. At jeg en dag skulle få overraskende besøk fra Norge var bortenfor min villeste fantasi.

Mitt første spørsmål ble selvsagt:

«Hvordan i all verden fant dere veien hit?»

De hadde gitt navnet på fjellene jeg bodde i til Taxi sjåføren. Han trodde de var gale, men protesterte selvfølgelig ikke. Han ville tjene penger og tok turen.

Når de kom til begynnelsen av fjellene spurte sjåføren folk han møtte om de kjente til en utlending og en liten jente som skulle bo i fjellene et sted.

Den lille jenta var Victoria, min datter som jeg var alene pappa til. Folk sjåføren møtte sa at de hadde sett oss ved flere tilfeller, men at det måtte være lengre opp i fjellene.

På denne måten hadde de letet seg nærmere og nærmere der vi bodde. At letingen tok en hel dag syntes de nok bare var moro.

Under årene i fjellene hadde jeg meditert og studert «ånds vitenskap» i timer hver eneste dag.

Målet mitt var selvrealisering. Kunnskapene fikk jeg fra to retninger.

Først fra Tuita som jeg omtalte som min Mester. Se www.spiritual.no

Videre ble det klart for meg, etter hvert som min utvikling skred fremover, at jeg hadde kontakt med de i det høyere som er kjent under navnet «Det Hvite Broderskapet». Noen omtaler dem også som «Ashtar Command».

Mye hadde skjedd siden jeg sist så Marit og Nils.

Gjensynsgleden var stor. De ble i to uker hos meg i jungelen. Under disse to ukene besøkte vi templet der jeg mediterte og studerte hver eneste dag.

Vi besøkte noen grotter der det bor munker. Vi deltok også som gjester i et bryllup blant fjell bøndene. Vi hadde det utrolig morsomt og latteren runget gjennom jungelen under disse dagene.

Fjellbøndene tok Marit og Nils i sine favner og ble glad i dem. Historier om dem vil nok leve der i mange år.

Jeg har alltid sett på Marit som en av de viseste kvinner jeg kjenner. Kvelden før de skulle forlate fjellene spurte jeg henne:

«Marit, hva er kjærlighet?»

Hun gav meg to svar. Det første svaret kom ganske omgående. Det andre svaret kom etter en stund stillhet, som om hun tenkte seg veldig godt om.

I dag, mange år senere er jeg ikke så sikker på at svar nummer to kom fra Marit, men kanskje fra det høyeste høye via henne.

Jeg la svarene på minnet og etter at de hadde reist begynte jeg å jobbe med det jeg hadde fått av Marit.

Jeg mediterte i timer på disse tingene hver eneste dag. Jeg strevde med å føle hva jeg følte i mitt eget hjerte for meg selv.

Det var der Marit sa jeg ville finne kjærligheten.

Dagene ble til uker og ukene ble til måneder. En dag døde tiden og i dag har jeg ikke noe minne av hvor lenge jeg holdt på med dette.

Kanskje det gikk et år, kanskje to. Men en dag snudde alt.

Jeg begynte å gråte. Så lo jeg og så gråt jeg igjen.

Dette pågikk også i lang tid. Kanskje i måneder. Jeg husker ikke.

Under denne tiden døde alt jeg var og et nytt jeg så dagens lys.Når jeg en dag løftet blikket og så utover jungelen var alt jeg så nytt.

Når jeg snakker med andre føler jeg alltid noe stort for de jeg snakker med. På en ”rar måte” lever jeg det de lever, føler det de føler.

Jeg ser lyset i deres øyne. Jeg ser også byrdene og de tunge stundene.

Ofte forlater jeg mennesker med tårer i øynene.

Og jeg takker alltid for at jeg fikk oppleve det jeg opplever, at jeg fikk lov til å si noe til dem som kanskje kunne gjøre livet lettere i stunden.

Jeg elsker mennesker. Denne følelsen kan jeg gi gjennom mine øyne, gjennom mitt hjerte. . .

Men den føles for stor for at du skal kunne se den, føle den, oppleve den. . .

Et forsøk på å gi noe er blant annet nyhetsbrevet The Art of Unity.

Jeg vet ikke og hvordan dele denne viten, denne vunne erfarenheten med verden?

En bra begynnelse er å starte med å eliminere alle forventningene du har til andre.

Lykkes du med dette har du tatt store skritt i riktig retning.

Start med dine kjære.

Så, begynn å bli nysgjerrig på dette med å være bevisst. Å utvikle undringer er din hjemmelekse til du får neste nummer av The Art of Unity.

Hva er dette for noe? Hva betyr det? Hvordan er man bevisst?

Kan det jeg skriver om være virkelighet? Er det mulig at jeg er glad i mennesker bortenfor det som kan forstås?

Er det mulig at du er elsket i, av det høyere på en måte som er større enn alt annet?

Er det mulig å bli forelsket i din Kilde? Finnes det en høyere mening?

Deretter start med å meditere. Det er begynnelsen på veien hjem til deg selv.

Og dette vil forandre ditt liv. Det vil bli en super forandring. Større enn du aner.

Mindre enn 1 % av alle i Norge vil ta dette skrittet.

Allikevel vil dette skape mengder av arbeidende lys. En prosent av fire og en halv million mennesker. . .

Prøv ut disse skrittene. Les The Art of Unity igjen og igjen.

Jeg kjenner ingen annen vei.

Kjærlighet bare Er.

Jeg liker deg. Du er et fint menneske.

- Michael

PS: Anbefal The Art of Unity til en av dine venner i dag.

Og du, pass på Nå og meld deg inn som medlem på The United World Team. Det er også gratis. Bruk formulæret under her:

Returner fra The Art of Unity Nr 5 og hjem til
Nyhetsbrevet The Art of Unity